Av Per Jørgen Olafsen
Hensikten med denne artikkelen er å gi en kortfattet bakgrunn til italiensk, politisk historie og en beskrivelse av republikkens styringsform på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Regionen Liguria brukes som eksempel for styringsform på regionalt og lokalt nivå. Teksten er dynamisk i den forstand at den justeres og suppleres etter hvert som jeg finner behov for det.
Innhold
- Forhistorien til Italias styringsform
- Den italienske republikkens forfatning
- Politikk på nasjonalt nivå
- Politikk på regional nivå
- Politikk på lokalt nivå
Forhistorien til Italias styringsform
Perioden fra vestromerrikets endelige fall i 476 evt. til Italias samling var i stor preget av fravær av en sentralmakt. I dette maktvakumet ble deler av halvøya i perioder invadert av hunnere og germanere fra nord, sarasenere langs kystene, nordafrikanere fra syd, normannere sjøveien fra sydvest og franskmenn landeveien fra vest. Det italienske territoriet var samtidig fragmentert i et stort antall byrepublikker (bystater), med lokale regler, separate næringsstrukturer og et mangfold av språk. Den franske revolusjon i 1789 fikk ikke et direkte, politisk innslag på den italienske halvøya, men noen av revolusjonens ideer kom likevel med Napoleon Bonapartes invasjon i 1796. Innen 1799 hadde Frankrike invadert det meste av halvøya, hadde opprettet nye byrepublikker i Milano, Genova, Roma og Napoli, og hadde gitt territoriet et flagg likt det franske, bortsett fra at blåfargen var byttet ut med grønt. Den franske invasjonen i 1796 markerer også innledningen av den perioden som i Italia kalles Il Risorgimento; gjenfødelsen (Wolff). Tanken om en samlet, italiensk nasjon oppsto og ble utviklet i denne perioden, vanligvis basert på ideer om folkestyre og republikansk styreform. Etter først å ha blitt fordrevet av østerrikske, russiske og britiske styrker i 1799, invaderte franske styrker under ledelse av Napoleon Bonaparte på nytt den italienske halvøya i 1800. Denne gang var han i mindre grad opptatt av å innføre revolusjonens ideer, men var mer opptatt av å annektere halvøya. Det ble innført en offentlig styringsstruktur kopiert fra den franske. Italia har i dag fortsatt sine statlige prefekturer, sine provinser, sine store lovbok, Codice civile og sin halvmilitære politistyrke, Arma dei Carabinieri, kopiert fra det franske Gendarmerie nationale.
Oppgjøret etter Napoleons-krigene førte i 1815 til at den italienske halvøya for en stor del kom under østerriksk herredømme, og de fleste av de gamle slektene og klanene fikk tilbake sine posisjoner. Ideene om nasjonal samling, republikansk styreform og folkestyre var likevel blitt en ny, politisk faktor. I 1821 og 1830 oppsto det opprør i flere av de italienske byrepublikkene. Med Giuseppe Mazzini fra Genova fikk bevegelsen sin første, nasjonale helt og ideolog. Camillo Benso di Cavour fra Torino overtok senere som frontfigur for den nasjonale bevegelsen, og ble i 1852 statsminister i kongeriket Sardinia-Piemonte. Giuseppe Garibaldi fra Roma ble utnevnt til general for et korps av piemontesiske alpejegere. I 1860 startet han erobringen av Sicilia, på vegne av kongeriket Sardinia-Piemonte. Garibaldis soldater fortsatte erobringen nordover på halvøya, og stoppet ikke før ved Napoli, der de møtte styrkene til den piemontesiske kongen Vittorio Emanuele, som rykket sydover. Garibaldi overga noe motvillig sine erobringer i Syd-Italia til kongen i oktober 1860, og dermed var de italienske områdene, unntatt Roma, Veneto og områder i nordøst, samlet under herredømme av Piemonte (Wolff). Kongeriket Sardinia-Piemonte ble vedtatt omgjort til kongeriket Italia med virkning fra mars 1861, med Vittorio Emanuele II som konge og Torino som hovedstad. Det første Italia ble dermed dannet av den monarkiske og militaristiske regionen Piemonte, ledet av realpolitikeren Cavour. Den tyske regionen Preussen fulgte nøye med, og fant inspirasjon til sin egen ambisjon om å samle de tyske områdene til en nasjonalstat (Wolff). Som historisk parallell fant Adolf Hitler senere inspirasjon i Benito Mussolinis fascistiske bevegelse i Italia, fra begynnelsen av 1920-årene.
Høsten 1870 lyktes det italienske styrker å besette hele Lazio med Roma, til store protester fra paven. Posisjonen som Italias hovedstad ble i 1865 først overført fra Torino til Firenze, men etter erobringen ble Roma i 1871 landets endelige hovedstad. Paven nektet å anerkjenne den italienske statens legitimitet og bannlyste både konge og regjering (Wolff). Konflikten mellom den italienske staten og paven ble ikke formelt løst før i 1929, under det fascistiske styret (Lateran-pakten). Pavene fortsatte fram til 1919 å oppfordre katolikkene til å avstå fra deltakelse i den italienske statens valg (Non expedit-dekretet), men oppfordringen hadde politisk virkning til langt ut i etterkrigsårene. Pavens involvering endret seg til en anbefaling om å stemme på det nye katolske partiet (PPI Partito Popolare Italiano, senere DC Democrazia Italiana, og nå på nytt PPI Partito Popolare Italiano).
Italia ble sent industrialisert, og de stadig sterkere konfliktene mellom arbeid og kapital ble forskjøvet, som følge av landets deltakelse i første verdenskrig. Konfliktene ble desto mer skjerpet og voldelige ved overgangen til 1920-tallet. I 1919 opprettet redaktøren Benito Mussolini sine kampforbund (Fasci di combattimento), som sammen med veteraner fra krigen (gli arditi), innførte bruk av vold mot politiske motstandere som del av sin strategi (Wolff). To år senere, i 1921, ble det italienske kommunistpartiet opprettet (PCI Partito Communista Italiano), etter initiativ fra Antonio Gramsci og Palmiro Togliatti. Senere samme år opprettet Mussolini sitt fascistparti. I den første tiden var partiets retorikk både antisosialistisk og prososialistisk, trolig i håp om å rekruttere fra både den moderate arbeiderbevegelsen og fra middelklassen. Den såkalte Marsjen mot Roma i oktober 1922 førte Mussolini og fascistene inn i viktige politiske posisjoner. Med bakgrunn i en uoversiktlig parlamentarisk situasjon, og inntrykket av fascistenes oppmarsj, ga kongen Mussolini i oppdrag å danne ny regjering. Mussolinis første regjering besto av ministre fra flere borgerlige partier, samt fire fascister (Wolff). Gradvis gjennomførte Mussolini lovendringer som endret Italia i autoritær retning. I perioden 1926-1928 ble det innført fascistisk lovgivning (i leggi fascisti), som innskrenket individuelle friheter og styrket statens kontroll (Wolff). Fascistene mente at konflikten mellom arbeid og kapital var avskaffet, og at de gamle motpolene heretter skulle opptre sammen i korporasjoner. Metaforen om en samfunnskropp (corpo) ble viktig for fascistene. Borgerne kunne velge å bli del av samfunnskroppen, og det kunne man bli uavhengig av bakgrunn og rase. De rasistiske trekkene ble innført i fascismen først fra 1938, etter samordning med Tyskland og Japan (Wolff). Etter at vest-allierte styrker invaderte Sicilia sommeren 1943, ble Mussolini avsatt av kongen og de fleste fascistiske reguleringene ble opphevet. De italienske styrkene kapitulerte for de vestallierte styrkene allerede i september 1943. Samtidig ble det opprettet en tverrpolitisk motstandsbevegelse, ledet av en nasjonal frigjøringskomite (CLN Comitato di Liberazione Nazionale). Bevegelsen tok opp kampen mot de tyske styrkene, som da hadde invadert Italia fra nord, og frigjorde selv de fleste av storbyene i Nord-Italia. Samarbeidet i CLN førte i første omgang til opprettelse av to nasjonale samlingsregjeringer, til folkeavstemning om monarki eller republikk 2. juni 1946, og til utarbeidelse og vedtak av en ny, antifascistisk forfatning for Italia med virkning fra 1. januar 1948.
Litteratur:
Wolff, Elisabetta Cassina (2016): Italias politiske historie 476-1945. Oslo: Cappelen Damm Akademisk
Den italienske republikkens forfatning
Ferruccio Parri fra frigjøringskomiteen CLN ble i juni 1945 gitt i oppdrag å danne en nasjonal samlingsregjering. Han ledet Partito d’Azione, som var motstandsbevegelsens nest største parti etter kommunistpartiet. Allerede i desember 1945 ble regjeringen avløst av en ny samlingsregjering, ledet av kristendemokraten Alcide de Gasperi, med kommunistlederen Palmiro Togliatti som justisminister (Gilmour). Regjeringens viktigste oppdrag var å gjennomføre en folkeavstemning om Italias statsform og velge en konstituerende forsamling (Assemblea Costituente). Folkeavstemningen og valget ble holdt 2. juni 1946, og for første gang var kvinner gitt nasjonal stemmerett. Med sterk støtte i Nord-Italia ble republikk valgt som statsform. I den konstituerende forsamlingen fikk kristendemokratene 207 av de 556 mandatene, mens kommunistene og sosialistene hver fikk i overkant av 100 mandater (Gilmour). Paven presset kristendemokraten de Gasperi til å fjerne «de gudløse» kommunistene og sosialistene fra koalisjonsregjeringen, og i mai 1947 oppløste han regjeringen (Gilmour). Forslaget til forfatning for den første Republikken Italia var preget både av ønsket om å bygge en demokratisk og antifascistisk styringsform og behovet for kompromiss mellom motstridende, ideologiske og sosioøkonomiske standpunkter. Den 22. desember 1947 ble forslaget vedtatt av den konstituerende forsamlingen, med iverksetting allerede fra 1. januar 1948.
La Costituzione della Repubblica Italiana består av to hoveddeler. Dokumentet innledes med erklæringen: Italia er en demokratisk republikk, grunnlagt på arbeidet (L’Italia è una Repubblica democratica, fondata sul lavoro.). Første del beskriver borgernes grunnleggende rettigheter og plikter, i et kompromiss mellom klassiske, liberale rettigheter på den ene siden og sosiale rettigheter og kollektivisme på den andre. Prinsippene beskrives som langsiktige mål, der operasjonaliseringen overlates til framtidige lovgivere (Hine). Andre del beskriver institusjonene: parlamentet, presidenten, regjeringen, justismyndigheten (la Magistratura), de subnasjonale styringsformene kommuner, provinser og regioner, samt de konstitusjonelle garantiene (checks and balances). Subnasjonalt selvstyre er garantert i forfatningen (art 114). De konstitusjonelle garantiene beskriver forfatningsdomstolens rolle og myndighet (Corte costituzionale; art 134-137), og reglene for endring av forfatningen ved folkeavstemning (abrogativt referendum; art 138). Forfatningsdomstolen ble først etablert i 1955, mens bestemmelsen om folkeavstemning ble iverksatt i 1970.
Litteratur:
Gilmour, David (2011): The Pursuit of Italy. A History of a Land, its Regions and their Peoples. London: Penguin Books
Hine, David (1993): Governing Italy. The Politics of Bargained Pluralism. Oxford: Oxford University Press
Lima, Geir: Italias politiske system i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 17. desember 2025
Mastropaolo, Alfio (1996): La Repubblica dei destini incrociati. Saggio su cinquant’anni di democrazia in Italia. Firenze: La Nuova Italia Editrice
McCarthy, Patrick (red.) (2000): Italy Since 1945. Oxford: Oxford University Press
Modona, Guido Neppi (red) (1996): Cinquant’anni di Repubblica italiana. Torino: Giulio Einaudi editore
Eksterne lenker:
La Costituzione della Repubblica Italiana (italiensk, online)
Constitution of the Italian Republic (engelsk, pdf)
Politikk på nasjonalt nivå
Det italienske parlamentet består av to kamre: Deputertkammeret (Camera dei deputati) og Senatet (Senato della Repubblica). Både de 400 deputerte og de 200 senatorene velges for fem år, med unntak for livstidssenatorene. For Deputertkammeret og Senatet tilføyes henholdsvis åtte og fire mandater for valgdistrikter utenlands. Presidenten kan utpeke inntil fem sentarorer på livstid, basert på deres meritter på det sosiale området, innen vitenskap, kunst eller litteratur. Republikkens tidligere presidenter er dessuten senatorer på livstid.
Deputertkammeret ledes siden 2022 av Lorenzo Fontana (f 1980) fra partiet Lega, mens senatet ledes av Ignazio La Russa (f 1947) fra partiet Fratelli d’Italia. De to kamrene har tilhold i henholdsvis Palazzo Montecitorio og Palazzo Madama.
Eksterne lenker:
Camera dei deputati
Senato della Repubblica
Partigrupper i Deputertkammeret 2022-2026:
Alleanza Verdi E Sinistra (10)
Azione-Popolari Europeisti Riformatori-Renew Europe (10)
Forza Italia – Berlusconi Presidente – Ppe (52)
Fratelli d’italia (116)
Italia Viva-Il Centro-Renew Europe (6)
Lega – Salvini Premier (64)
Movimento 5 Stelle (49)
Noi moderati (Noi Con L’italia, Coraggio Italia, Udc E Italia Al Centro)-Maie-Centro Popolare (9)
Partito Democratico – Italia Democratica E Progressista (70)
Blandet (Misto) (13): +Europa (3), Språklige minoriteter (4), Deputerte som ikke tilhører noen gruppe (6)
Partigrupper i Senatet 2022-2026:
Civici d’Italia-UDC-Noi Moderati (Noi con l’Italia, Coraggio Italia, Italia al Centro)-MAIE-Centro Popolare (8)
Forza Italia – Berlusconi Presidente – PPE (20)
Fratelli d’Italia (63)
Italia Viva – Il Centro – Renew Europe (8)
Lega Salvini Premier – Partito Sardo d’Azione (29)
MoVimento 5 Stelle (26)
Partito Democratico – Italia Democratica e Progressista (36)
Per le Autonomie (SVP-PATT, Campobase) (7)
Blandet (Misto) (8): Alleanza Verdi E Sinistra (3), Azione-Renew Europe (2), senatorer utpekt på livstid (3)
Republikkens president (Presidente delle Repubblica) er Italias statsoverhode og ivaretar landets nasjonale enhet. Presidenten velges for sju år av en plenumsforsamling, bestående av de to kamrene og tre representanter for hver av de 20 regionene. Presidentens funksjoner er i hovedsak sermonielle, men utøves på noe ulikt vis av de personene som innehar rollen.
Republikkens president for perioden 2022-2029 er Sergio Mattarella (f 1941). Presidenten har tilhold i Palazzo del Quirinale.
Eksterne lenker:
Presidenza della Repubblica
Ministerrådet (Consiglio dei Ministri) er republikkens regjering og utøvende makt. Rådet består av ministerrådets president og de enkelte ministrene.
Ministerrådets president (Presidente del Consiglio dei Ministri) er siden 22. oktober 2022 Giorgia Meloni (f 1977), valgt fra partiet Fratelli d’Italia. Ministerrådet har tilhold i Palazzo Chigi.
Eksterne lenker:
Presidenza del Consiglio dei Ministro
Ministerrådet består av 15 ministre med eget, definert ansvarsområde og 9 ministre uten portefølje. Noen av de viktigste ministeriene og ministrene er disse:
- Utenriksministeriet (Affari Esteri e Cooperazione Internazionale), utenriksminister Antonio Tajani (f 1953), fra partiet Forza Italia
- Innenriksministeriet (Ministero dell’Interno), innenriksminister Matteo Piantedosi (f 1963), partiløs
- Justisministeriet (Ministero della Giustizia), justisminister Carlo Nordio (f 1947), fra partiet Fratelli d’Italia
- Forsvarsministeriet (Ministero della Difesa), forsvarsminister Guido Crosetto (f 1963), fra partiet Fratelli d’Italia
- Økonomi- og finansministeriet (Ministero dell’Economia e delle Finanze), økonomi- og finansminister Giancarlo Giorgetti (f 1966), fra partiet Lega
- Infrastruktur- og transportministeriet (Ministero delle Infrastrutture e dei Trasporti), infrastruktur- og transportminister Matteo Salvini (f 1973), fra partiet Lega
Politikk på regionalt nivå
Forfatningen av 1948 slår fast at republikken Italia består av autonome kommuner, provinser, storbyområder (Città metropolitane) og regioner, samt sentralstaten (art 114). Det regionale styringsnivået var et helt nytt element i Italias til da sterkt sentralistiske styringssystem. Den nye forfatningen førte bare til at fem regioner ble opprettet fra 1948: Friuli-Venezia-Giulia, Sardegna, Sicilia, Trentino-Alto Adige og Valle d’Aosta. Disse regionene ble ansett å representere en risiko for separatisme, og ble alle gitt en særlig grad av autonomi (Putnam). Først fra 1970 ble det opprettet regioner for de resterende delene av Italia, som da representerte 85 prosent av landets befolkning. Fra nord til syd var de 15 nye regionene: Piemonte, Lombardia, Veneto, Liguria, Emilia-Romagna, Toscana, Umbria, Marche, Lazio, Abruzzo, Molise, Campania, Puglia, Basilicata og Calabria (art 131). Hver region har myndighet til å fastsette lovgivning for sine egne ansvarsområder, som kan være alle samfunnsområder som ikke forfatningsmessig er lagt til et annet styringsnivå (negativt avgrenset myndighet). De første regionalvalgene ble gjennomført i juni 1970, men de nye regionene ble ikke reelt virksomme før 1. april 1972 (Putnam). Det skulle gå ytterligere fem år før regionenes politikkområder ble formelt definert. Ved dekret (Decreto 616) i juli 1977 ble politikkområdene helse- og sosialtjenester, byplanlegging, næring og landbruk, herunder yrkesutdanning, samt miljø, definert som regionenes ansvar (Putnam).
Regionene har frihet til å fastsette sin egen organisasjon, men styres alle av et folkevalgt regionråd (consiglio regionale), et regjeringsorgan (giunta) og regionens president (presidente della regione).
Fra 1970 til 1990 gjennomførte den amerikanske statsviteren Robert D. Putnam og kollegaer et omfattende studium av den italienske regionreformen. Undersøkelsene viste at reformen i hovedsak lyktes med å skape et nytt politisk styringsnivå mellom sentralstaten og provinsene. Regionene ble ansett som politisk legitime aktører, og åpnet en ny politisk karrierevei for de folkevalgte. Graden av suksess varierte likevel med regionenes ulike sosiale, økonomiske, politiske og kulturelle kontekst. De norditalienske regionene hadde i større grad lyktes med å fylle sin politiske rolle. Dette ble sett i sammenheng med deres sterkere sivilsamfunn, med større grad av horisontal tillit og samhandling mellom individer og organisasjoner. De syditalienske regionene hadde ikke i samme grad klart å fylle sin rolle, og dette ble sett i sammenheng med en utpreget vertikal samfunnsdialog, med svakere tillit og samhandling mellom likeverdige aktører. Regionreformen kan dermed ha bidratt til å forsterke de allerede store forskjellene mellom Nord- og Syd-Italia (Putnam).
Liguria er den langstrakte kystregionen mellom Frankrike i nordvest og regionen Toscana i sydøst, med Genova som hovedstad (562 422 innbyggere; 2024). I nord grenser Liguria mot Piemonte og i nordøst mot Emilia-Romagna. Regionen har 1,51 mill innbyggere (2024).
Ligurias regionråd ledes siden 2024 av Stefano Balleari (f 1958) fra partiet Fratelli d’Italia. Rådet består av regionens folkevalgte president og 30 folkevalgte rådsmedlemmer (consiglieri).
Eksterne lenker:
Regione Liguria
Regione Liguria, Consiglio regionale (Assemblea Legislativa della Liguria)
Partigrupper i regionrådet 2024-2029:
Alleanza Verdi Sinistra (2), Andrea Orlando Presidente (1), Forza Italia Berlusconi (3), Fratelli d’Italia (5), Lega Liguria – Salvini (3), Movimento 5 Stelle (1), Orgoglio Liguria – Bucci Presidente (3), Partito Democratico (9) og Vince Liguria – Noi Moderati (4).
Regionens president for perioden 2024-2029 er Marco Bucci (f 1959), valgt fra partiet Noi Moderati. Visepresident er Alessandro Piana (f 1972), valgt fra partiet Lega. Han er også regionråd for landbruk.
Regionens regjering (giunta) er det utøvende organet og består av regionens president, samt åtte regionråder (assessori). Regionrådene har ansvar for henholdsvis helse, byplanlegging, økonomisk utvikling, energi, turisme, landbruk, sivilforsvar, samt for sport, kultur og utdanning.
Eksterne lenker:
Regione Liguria, Giunta regionale
Litteratur:
Putnam, Robert D. (1993): Making Democracy Work. Civic Traditions in Modern Italy. Princeton, New Jersey: Princeton University Press
Politikk på lokalt nivå
Provinsene ble innført som lokale, statlige styrings- og tilsynsorganer av Napoleon Bonaparte etter invasjonen i 1800, og modellert etter de franske provinsene. Hver provins ble ledet av en prefekt, og omfattet som regel en stor by, med dens omkringliggende kommuner. De italienske provinsene overlevde både forfatningsreformen i 1948 og regionreformen i 1970. Etter regionreformen ble det ved flere anledninger diskutert forslag om å fjerne provinsene som forvaltningsnivå. Ved lovendring fra 1. januar 2015 ble provinsene besluttet videreført, men fikk en demokratisert struktur og en ny, mindre oppgaveprotefølje. Prefekturet ble skilt fra provinsen, og de nye provinsene fikk tre organer: en president, som ofte er i personfellesskap med ordfører (sindaco) i provinshovedstaden (comune capoluogo), en plenumsforsamling av ordførerne i provinsen (assemblea dei sindaci) og et provinsråd (consiglio provinciale), bestående av 10-16 medlemmer utpekt av ordførerne (Il Sole 24 Ore). Provinsene ble i 2015 definert som «institusjoner på andre styringsnivå» mellom kommuner og regioner, sammen med de 10 storbyområdene (città metropolitane) og andre provinser med særlig autonomi. De 110 provinsenhetene på andre styringsnivå beholdt ansvaret som lokal veimyndighet, samt ansvaret for kollektivtrafikk, miljøtiltak og skolebygninger. Øvrige ansvarsområder ble enten overført kommunene eller regionene.
Eksterne lenker:
UPI Unione delle Province d’Italia
Il Sole 24 Ore (03.04.2014): Addio alle vecchie Province, è legge il Ddl Delrio. Forza Italia: è un golpe. Hentet 03.01.2026
De fire provinsene i Liguria er Imperia, Savona, Genova og La Spezia, regnet fra vest mot øst. Provinsen Genova har også status som storbyområde. Provinsen Savona (267 621 innbyggere; 2023) består i tillegg til hovedstaden Savona (58 674 innbyggere; 2023) også av 68 store og små kommuner. Innbyggertallet for provinsens kommuner varierer fra Massimino (..) med 104 innbyggere, til provinsens nest største kommune, Albenga, med 23 575 innbyggere (Provincia di Savona; 2023).
[bilde: noe om Savona]
Savonas provinspresident er fra 2024 også Calizzanos ordfører Pierangelo Olivieri (f 1973). Provinsens ordførerforsamling (assemblea dei sindaci) består av de 69 ordførerne. Provinsrådet (consiglio provinciale) ledes av provinspresidenten, og består ellers av 10 rådsmedlemmer, utpekt for en mandattid på to år.
Eksterne lenker:
Provincia di Savona
Provincia di Savona, Presidente della Provincia
Provincia di Savona, Consiglio Provinciale
Politikk på lokalt nivå i Italia er kjennetegnet av et stort antall kommuner, med ofte beskjedne innbyggertall og begrenset myndighetsområde. I Europa er det bare Frankrike, Tyskland og Spania som har flere kommuner (ANSA). Siden 22. januar 2024 har Italia 7 896 kommuneenheter (Istat, 17.07.2025). Antallet har sunket noe siden etterkrigstidens toppnivå i 2001, da Italia hadde 8 101 kommuner (ANSA). Siden 2021 er antallet redusert med 8, som resultat av kommunesammenslåinger i de tre nordlige regionene Veneto, Lombardia og Piemonte (Istat, 17.07.2025).
Omlag 69 prosent av kommunene regnes som småkommuner (Piccoli Comuni), med et folketall lavere enn 5 000. Omlag 17 prosent av republikkens befolkning bor i slike småkommuner (ANSA, 2019). Kommunen Morterone (Lecco, Lombardia) regnes som Italias minste kommune med 32 innbyggere, mens Roma er størst med 2 747 290 innbygger (Istat, 18.12.2025). Av de 234 kommunene i Liguria regnes 183 som småkommuner, med færre enn 5 000 innbyggere (ANCI Liguria).
De italienske kommunenes politikk- og tjenesteområder er relativt beskjedne, sammenliknet med nordeuropeiske kommuner. Lokal arealplanlegging er det klart viktigste politikkområdet, fulgt av by- og tettstedsutvikling. Kommunaltekniske tjenester som vann, avløp, renovasjon, veilys og vedlikehold av kommunale fellesarealer er også viktige områder. Kommunene har dessuten ansvar for visse tjenester knyttet til barnehager, grunnskoler, sosiale tjenester, samt folkeregister, lokalt politi (polizia municipale) og sivilt beredskap (protezione civile). Kommunens størrelse og økonomiske handlingsrom avgjør om tjenester leveres av kommunen selv og i hvilket omfang, i samarbeid med nabokommuner eller etter avtale med ekstern tjenesteleverandør.
Eksterne lenker:
ANCI Associazione dei Comuni Italiani
ANCI Liguria
ANCI (Emiliano Falconio, 05.07.2019): Atlante dei Piccoli Comuni. Hentet 04.01.2026
ANSA (17.01.2024): Diminuiscono i Comuni in Italia, 70% ha meno di 5.000 abitanti. Hentet 04.01.2026
IFEL Istituto Finanza e l’Economia Locale (Fondazione ANCI)
Istat (17.07.2025): Codici delle unità amministrative. Aggiornamento al 17 luglio 2025. Hentet 04.01.2026
Istat (18.12.2025): Censimento e dinamica della popolazione – Anno 2024. Censimento 2024: continua il lieve calo della popolazione. Hentet 04.01.2026
De lokalpolitiske styringsorganene er også i Italia preget av mindre av partipolitisk konflikt enn på nasjonalt nivå, og ofte får lokale valglister stor tilslutning. De lokale listene har likevel gjerne en partipolitisk eller ideologisk tendens. Loano og Boissano er to av kommunene i provinsen Savona, med henholdsvis 10 749 og 2 529 innbyggere (Provincia Savona).
[bilde: municipio]
Kommunerådet i Loano ledes siden 3. oktober 2021 av Luca Lettieri (f 1974) fra valglisten perLoano. Rådet (il consiglio comunale) består ordføreren (il sindaco) og 16 folkevalgte rådsmedlemmer (consiglieri). Antallet rådsmedlemmer er fastsatt ut fra kommunens folketall. Rådet velger kommunens ordfører.
Partigrupper i kommunerådet 2021-2026:
perLoano – Lettieri Sindaco (11) og Nuova Grande Loano (5). perLoano var en fellesliste av Forza Italia, Fratelli d’Italia, Lega, Toti per Loano, Partito Liberale Europeo og Udc.
Kommunens regjering (giunta comunale) er det utøvende organet og består av kommunens ordfører, samt fem kommuneråder (assessori). Kommunerådene har ansvar for henholdsvis planlegging og offentlige arbeider, for næring, for sosial og skole, for miljø, samt for turisme, sport og kultur.
Eksterne lenker:
Comune di Loano
Comune di Loano, Consiglio comunale
Comune di Loano, Giunta comunale
IVG Il Vostro Giornale (04.10.2021): Luca Lettieri è il nuovo sindaco di Loano. Hentet 04.01.2026
Provincia di Savona (31.12.2023): Dati statistici. Hentet 04.01.2026
[bilde: municipio]
Kommunerådet i Boissano ledes siden 12. juni 2022 av Paola Devincenzi (f 1976) fra valglisten Boissano Unita. Rådet (il consiglio comunale) består av ordføreren (il sindaco) og 8 folkevalgte rådsmedlemmer (consiglieri). Antallet rådsmedlemmer er fastsatt ut fra kommunens folketall. Rådet velger kommunens ordfører.
Partigrupper i kommunerådet 2022-2027:
Boissano Unita – Devincenzi Sindaco (5) og Scegli Buinzan Zarrillo Sindaco (3)
Kommunens regjering (giunta comunale) er det utøvende organet og består av kommunens ordfører, samt to kommuneråder (assessori). Kommunerådene har ansvar for henholdsvis sosial, næring, sport og sivilt beredskap.
Eksterne lenker:
Comune di Boissano
Comune di Boissano, Consiglio comunale
Comune di Boissano, Giunta comunale
La Stampa (13.06.2022): Boissano, Paola Devincenzi da consigliere di minoranza a sindaco. Hentet 04.01.2026
Provincia di Savona (31.12.2023): Dati statistici. Hentet 04.01.2026